Nanyang 2

Snoen er borte fra gatene i Nanyang, men jeg er fortsatt her.

JingYans serie av problemer later aldri til a ta slutt. Etter a ha pratet med ledelsen pa hotellet Himmelsk Vann, far hun jobben tilbake. Senere ser jeg henne sove i en lenestol. "Har du mistet jobben igjen?", spor jeg. "Ja. Noen hadde sladret om at jeg hadde spist lunsj med deg. De sa at de ansatte ikke har lov til a spise med gjestene. Eller sove pa rommene deres. Sa da mistet jeg jobben igjen". Ansatt eller ei, hun onsker fortsatt a jobbe. "Sa kan venninnen min fa sove litt mens jeg jobber for henne". Tidlig neste morgen kommer hun opp pa rommet mitt, fortsatt ifort den morke boblejakken. Hun har nesten ikke tatt den av seg siden hun kjopte den; hun sover med den ogsa. "Jeg vaknet i natt av at noen provde a ta noe ut av jakkelomma. Da jeg sa opp, sa jeg at det var venninnen min!". Det er ikke forste gang JingYan blir lurt av venninner. "Da moren min var syk, sa ei venninne at hun kunne fa tak i en medisin som ville fa henne frisk igjen". Dermed ga hun venninnen alle skolepengene sine. Tre tusen yuan. "Men hun kom aldri tilbake med noen medisin". Det kan godt vare at den historien stemmer. JingYan er naiv, og alt annet hun har fortalt meg har stemt. Men jeg gir henne ikke nye tre tusen. Hver gang jeg har gitt henne noen penger, har hun kommet tilbake med nye klar. Eller sa skal hun ogsa spandere middager pa hele vennegjengen. Og sist hadde hun investert i juggel. "Jeg kan selge smykkene pa universitetet!". Noen er domt til a forbli fattige.

Rommet mitt pa hotellet har etterhvert blitt en pauserom for de ansatte. De kommer opp dit for a sla av en prat eller ta en royk. "Jeg er tjener!", forteller JinZhong. Hver dag star han i gronn jakke og bukker pa hotellet. Jeg gjentar ordet pa den maten det vanligvis uttales. "Tjener! TJENER! Ahh - TJENER!", med en grinebitende stemme. Han ler gjenkjennende. Men nar han blir med meg ut for a spise middag, klar han pa seg en tynnstripet dress og er ikke sen om a rope "Tjener!" til serveringsdamene for a fa maten fortere til bords. De som blir herset med til daglig er kanskje de forste til a hundse andre.

Tiden min i Nanyang er ute. Om jeg skal rekke a sykle ut av Kina innen den forlengede oppholdstillatelsen gar ut, ma jeg reise na. Fjell, orkner og kulde er ikke den storste utfordringen med sykling - det vanskligste er alltid a sykle videre. En reise er en serie med farvel. Jeg vet ikke om jeg gidder dette lenger, og vurderer a invitere Duan til a reise med meg. Jeg tar til fornuften og flytter heller inn hos henne.

Etterhvert begynner jeg a tro pa at hun virkelig har en fabrikk, selv om jeg aldri far lov til a bli med henne pa jobb. "Den er ikke sa stor. Bare tretti tre ansatte". Fabrikken produserer avispapir, og hun overtok den etter faren for tre ar siden. "Er det mange trar i landet du kommer fra?", er det eneste sporsmalet hun spor om Norge. "Ja, mange. Liker du a ga tur i skogen?". "Nei. Jeg skulle gjerne ha hugget dem ned. Fabrikken trenger trar". Og faktisk har jeg ikke sett noen skoger i Kina, annet enn pa enkelte fjelltopper. Og det er kanskje ikke sa rart, all oppvarming pa landsbygda er ved- eller kullfyrt. Dessuten betaler Duan droye femti kroner for et tre. Pa fabrikken jobber bonder, og de tjener rundt atte hundre kroner maneden. Og jobber atte timer alle ukas dager. Duan jobber mer; av og til ogsa om nettene. En dag kommer hun hjem med noen store sagbladet. En annen med et aggregat. Men det som gjor at jeg virkelig tror at hun er fabrikksjef, er hvordan hun snakker i telefonen. Ordene smeller ut a munnen hennes. "Du, du, du ...!", begynner hun, og folger opp med en serie ukvemsord. "Pa denne tiden av aret begynner arbeiderne a bli slappe. Det skal jeg sette en stopper for!". Det virker som om hun styrer bedriften uten a delegere noe som helst ansvar; hun har liten tillit til de ansatte. Nar vi spiser middag ute, virker det som om hun leter etter noe a klage pa. Nar serveringsdamene beklager, smiler hun tilfreds til meg. Hun smiler faktisk stadig oftere; en sjelden gang kan hun faktisk ogsa le. Men ikke offentlig. Hun snakker til severingsdamene uten a se pa dem; hun vet at de star rett bak bordet og lytter diskret etter nye ordrer. Duan har ingenting til overs for mine venner litt lengre nede pa den sosiale rangstigen;de kan bare takke seg selv for sin elendighet. Hvis ogsa de hadde statt pa og jobbet hardt - slik som henne - sa hadde de kanskje ikke vart der de er idag.

Ei serveringsdame kloner nar hun skal apne olen min pa en restaurant. Uansett hvordan hun prover, klarer hun ikke a fa av korken. Sjefen hennes kommer styrtende til, og apner enkelt flasken. Jeg ler. Han ler. Hun ler. Men JingYan ler ikke. "Han kommer til a straffe henne for dette", forklarer hun. "Men jeg synes det bare var morsomt, jo. Har ikke kunden rett?". "Det er ikke slik det er her". Det er nok ikke morsomt a vare ansatt i Kina. JinZhong velger a si opp jobben pa hotellet, og blir heller uteligger til han finner en ny jobb. JingYan har heller ikke noe fast sted a sove, men bor litt hos forskjellige venninner. Skulle gjerne tatt dem med til Duans leilighet; den har flere ledige rom. Men Duan har ingenting til overs for dem. En kveld roter jeg det til med planleggingen, slik at Duan og JingYan treffer hverandre. De er ytterst hoflige; det er tydlig at de ikke liker hverandre.

Det er behagelig a slippe all bukkingen pa hotellenes hektar av marmor og messing. I leiligheten til Duan er det betong pa alle kanter. Barna i gata hvor jeg bor er blitt usedvanlig flinke til a si "Hello!". De eldre noyer seg med et nikk eller et smil. Jeg gjorde et tappert forsok pa a vaske kjokkenet til Duan, men ga opp. Tror ikke jeg har sett noe varre. Men hun tar jobben selv - tror ikke hun har gjort det for. "Jeg har aldri lagd mat for", innrommer hun i hvertfall. Allikevel gar hun inn pa kjokkenet og lager deilig mat. I mellomtiden skuer jeg fra stuevinduet utover skitne blokker innfyllet i forurenset take, mens jeg nipper til et glass darlig rodvin, og tenker at livet er slett ikke sa varst.

"Du larer mer og mer kinesisk", sier Duan, "og jeg liker det ikke!". Hun er min storste inspirasjon til a lare mer. "Ikke ga pa gulvet uten sko! Du drikker ikke te pa den maten!", kjefter hun. "Hva?! Drikker jeg for fort?". "Du kommer aldri til a lare kinesisk kultur".Hun har ingen ambisjoner om a lare meg det heller. Jeg liker henne.

Allen er en amerikansk larer pa universitetet, og han inviterer meg til a holde en forelesning for en av engelskklassene hans. Endelig! "Elevene er mellom femten og tjue ar gamle, men mentalt er de ti, tolv ar gamle!", advarer Allen. Allikevel ber han meg ikke snakke sakte eller pa en mate som om de er dumme. Klassen har rundt forti elever. Kun fem av disse er gutter. "Na som Kina er blitt medlem av WTO, ma dere lare dere a opptre deretter! Ellers kommer dere til a bli skikkelig ravkjort!", advarer Allen klassen. "Derfor har jeg idag fatt tak i en utlending som skal fortelle dere om Vesten. Nar dere i fremtiden skal gjore forretninger med slike som ham, kan dere vare temmelig sikre pa at han har de kvalifikasjonene som kreves av WTO! Og det har ikke dere!". Jeg er litt usikker pa hva WTO krever av folk - i hettegenser og skitne klar likner jeg mer pa dem som kaster stein hver gang WTO har mote."Good morning, students!", sier jeg fra kateteret. "Good morning, teacher!", svarer alle i kor. Ellers sitter de helt stille bak pultene sine. Jeg forteller om Norge, kongehuset og om den politiske situasjonen i EU. Etter en time ber jeg om noen sporsmal. Ei jente reiser seg. "Hei Paul! Hva synes du om Taiwan-sporsmalet?". "Jeg kjenner for lite til saken". Ei anna reiser seg. "Hei Paul! Har du vendt deg til den kinesiske levematen?". "Nei, jeg tror at selv om jeg er i Kina hele livet, sa vil jeg aldri venne meg til deres kultur". Sa kommer sporsmalene tettere. "Paul, er du gift?". "Nei". "Hei Paul! Hva er den viktigste egenskapen din fremtidige kone ma ha?". "Lage mat". "Paul, hvem av jentene i klassen synes du er penest?". Allen redder meg. "OK, la oss ta noen bilder!". Sa foreviges jeg med klassen - forst i grupper og deretter med en og en. Ei lener seg mot meg nar Allen skal ta bilde. "Jeg er veldig flink til a lage mat!", hvisker hun i oret mitt.

Varen kommer til Nanyang. Og den kommer fort; temperaturen stiger med fem grader hver dag. Det er pa tide a dra min vei. Nar jeg ser kaoset pa jernbanestasjonen, forstar jeg at det ikke er noen sjans for a fa med meg sykkelen videre. Noen kommer med gaver; jeg far en glassklump med bilde av fyrverkeri og noe halvmeter hoyt nyttarspynt. Jeg pakker en sykkelbag og reiser sorover. Alene og uten sykkel.